Hva skaper revolusjon: ideer eller internett?

Arne Krokan skriver mye interessant om hvordandet digitale nettsamfunnet og sosiale medier påvirker samfunnsutviklingen. I “Takk for alt Dagbladet. RIP” er et hovedpeoeng at papiravisen taper terreng siden alle kan publisere og redigere sin egen skreddersydde “pakke” infotainment. I blogginlegget “Egypt og kompetanse for sosiale medier”, er et hovedpoeng at sosiale medier legger til rette for kollektive handlinger, og at både Twitter og Facebook har spilt viktige roller i endringsprosessene i Egypt.

Personlig har jeg vært usikker på hvor stor rolle sosiale medier spiller for slike endringsprosesser, og i hvilken grad og på hvilken måte de påvirker samfunnsutviklingen generelt. Dette er ikke for å si at sosiale medier ikke er viktige både i seg selv og som påvirkningsagenter. Selvfølgelig er de det.

En artikkel i Al Arabiya er interessant i så måte. Hovedpoenget er at ideer starter revolusjoner, ikke internett. Artikkelen mener at sosiale mediers betydning har vært overfokusert i vestlige media på en slik måte at innholdet, altså sosial omveltning, har blitt underfokusert på bekostning av overfokusering på form, altså Twitters og Facebooks roller. Rett og slett fordi vestlige journalister synes at dette har vært ulidelig nytt og spennende.

“Tunisians took to the streets due to decades of frustration, not in reaction to a WikiLeaks cable, a denial-of-service attack, or a Facebook update”.

“This is not about the Internet, this is about the needs and demands of the Egyptian people”.

Det har vært mange revolusjoner og sosiale omveltninger opp igjennom tidene, og årsakene er ofte grådige og urettferdige herskere, korrupsjon og overgrep. Det som kommuniseres er kanskje i stor grad det samme, men måten det kommuniseres på har selvfølgelgi endret seg radikalt. Men i et historisk perspektiv er internett “bare” en ny form for telekommunikasjon, – altså kommunikasjon ved hjelp av tegn, lyd og bilder over større avstander. Og den franske revolusjonen klarte seg altså uten både internett, telefon og telegraf.

Egypt og sosiale medier

Arne Krokan hadde et blogginnlegg 06.02.11 om sosiale mediers betydning for revolusjonen i Egypt.
Jeg følte at betydningen var noe overdrevet siden kun 4 mill. Egyptere er på Facebook, men ser nå at sosiale medier spilte en nøkkelrolle i det som skjedde. Al Arabiya har hatt flere interessante artikler om dette, blant annet denne og denne. Selvfølgelig betyr Wael Ghonim som person mye i dette spillet, og også mange andre faktorer som ikke er like kjent, for eksempel maktkampen og interessemotsetningene mellom Mubaraks to sønner. Uansett, Facebook og Twitter var instrumentelle i det som skjedde, og det er helt sikkert ikke siste gang vi vil oppleve noe slikt.

Eldre og sosiale medier

I Kina innføres det en lov som sier at det er straffbart for pårørende å ikke besøke gamle familiemedlemmer. Temaet ble også diskutert i norske medier. Med eldrebølgen, individualisering, oppløsningen av storfamilien og generelt fragmenterte familiestrukturer, har ensomhet blitt en stor utfordring i vestlige samfunn, og da speseilt ensomhet blant eldre og uføre.
Spørsmålet om soaiale medier kan medvirke til å redusere ensomhet blant eldre, ble reist også på kurset, og omtalt som om, ja, sosiale medier VIL ha en positiv effekt på ensomhet. Er dette sikkert? Finnes det undersøkelser som bekrefter påstanden? Reduserer Facebook ensomhet? Kan Facebook og andre sosiale medier erstatte en-til-en- kontakt mellom mennesker? Tja.
Et annet aspent er jo i hvilken grad eldre vil kunne følge med på utviklingen innenfor sosiale medier. Selv om brukerterskelen er avtagenede, og selv om de som er “innfødte” i forhold til IKT sannsynligvis ikke vil ha problemer når de blir gamle, vil det være grupper som faller utenom. Dette gjelder både de som er eldre i dag, og de som blir eldre før de “innfødte”. Selv blant de “innfødte” vil det vel også være vanskelig å forutsette at alle vil være like “innfødte”.
Uansett vil det vel være vanskelig å forutsette at sosiale medier vil kunne erstatte en-til-en-kontakt som f.eks. basis for fremtidg politikkutforming. Men det er helt klart et supplement for flere og flere, og en ev. utvikling som beskrevet i “Neuromancer” av W. Gibson vil kanskje føre til at det kan bli mer enn et supplement?

Hello world!